lørdag
12. oktober 2013
, kl 17:00
I anledning Marcus Paus’ CD-release inviterer vi til en flott konsert med fokus på den unge komponistens musikk. Det blir utdrag fra operaen ”Heksene”, bygget på Roald Dahls kjente bok, urfremføring av en helt ny liten opera, «Læreren som ikke ble», det fremføres en vakker cellosonate og mye mer.
PROGRAM
Sangen om de glemte (2006)
Håkon Nystedt, dirigent
Ole Paus, resitasjon
Bjarne Magnus Jensen, fiolin
Joachim Knoph, klaver
Oslo Kammerkor
Sakte elsker tiden våre liv (2006)
Håkon Nystedt, dirigent
Oslo Kammerkor
Utdrag fra Heksene (2007-8/2013)
Håkon Nystedt, dirigent
Gutten – Jorunn Torsheim, sopran
Storheksa – Tora Augestad, mezzosopran
Fru Jenkins – Silje Aker Johnsen, sopran
Herr Jenkins – Rolf Conrad, baryton
Joachim Knoph, klaver
Oslo Kammerkor
PAUSE
Læreren som ikke ble (en doku-opera) (2013)
Læreren – Knut Stiklestad, bass
Stefan Ibsen Zlatanos, klaver
Sonate for cello & klaver (2009)
Johannes Martens, cello
Joachim Kwetzinsky, klaver
Adresse
Karl Johans gate 47
Billettpriser
Alle priser er ekskl. billettavgift til Billettservice
Ordinær: 200,-
Aftenpostens A-kort: 150,-
MER-tilbudet til Dagsavisen: 150,-
UiO-ansatt: 150,-
Medlem i Opera til folket: 150,-
Sangere: Gratis så lenge det ikke er utsolgt
PublikUng: Gratis så lenge det ikke er utsolgt
Programkommentar fra komponisten:
Sonate for cello og klaver
Det har vært mitt store privilegium å kjenne Johannes Martens og Joachim Kwetzinsky gjennom mange år, både profesjonelt og personlig. Gleden var derfor stor da jeg mottok bestillingen på en sonate for de to. Utfordringen var uvanlig: Martens og Kwetzinsky ønsket seg et verk av romantisk omfang, altså noe vesentlig annerledes enn den uoffisielle standarddurataen innen samtidskammermusikken, med sin typiske tidsbegrensning på ca.et kvarter.
Når man skriver et stykke som beveger seg utover en viss varighet, må nødvendigvis arkitekturen planlegges nøye: Publikum skal inviteres med på noe som fordrer deres oppmerksomhet for et lengre tidsintervall, og utfordringen blir desto større når det kun er snakk om to instrumenter.
Jeg er opptatt av å gi alt jeg skriver en «totalitetsfølelse». Målet er at verket oppleves å ha en slags indre «hukommelse»; at alle øyeblikk husker hvor de kommer fra, men også til dels hvor de skal hen. Dette handler i praksis om å arbeide med et konsentrert materiale, og at dette materialet gis anledning til å være både tydelig og minneverdig.
Min cellosonate er kanskje noe av det mest ambisiøse jeg hittil har foretatt meg i denne retning. Sonaten, som varer i en drøy halvtime, utforsker en veldig avgrenset gruppe motiver. Grunnidéen var meget enkel: Jeg tok utgangspunkt i celloens åpne strenger og stemming. Jeg ville skrive en sonate som nær sagt kunne føles forløst av instrumentet selv. Sonaten, i fem satser, har en slags speilform, med midtsatsen som speilingsakse. Tonalt følger den celloens fire strenger fra nederst til øverst (med sistesatsen representerende en imaginær «femte» streng).
Sats I, Prologue, begynner med et akkordmotiv i piano. Motivet skal komme til å prege hele sonaten, da faktisk nesten alt hovedmateriale utledes fra det. Dette lille forspillet munner ut i celloens første ytring av satsens hovedtema, merket «Maestoso». En mer lyrisk innadvendt passasje følger, bygget rundt et motiv av fire fallende toner. Selv om også denne lille gesten er å finne i de innledende taktene, danner den gjennom hele verket et slags «sekundærmotiv». Motivet bearbeides, og leder til en virtuos cadenza for solo cello. Vi får en vektig og klangfull reprise på åpningsmaterialet, før satsen slutter stillferdig.
Sats II, Scherzo I, er et luftig, virtuost og utadvendt stykke, som utvider det foregående materialet med en lystig, nesten signal-aktig melodi. Diverse varianter av denne, samt lettbente variasjoner av førstesatsens motiver, driver satsen frem. To andre nye temaer blir viktige: B-delen, som også introduserer større metrisk lekenhet, handler primært om dialogen mellom en komisk, konverserende melodi, og en annen melodi av bredere og mer syngende karakter. Satsen rundes av med en kontrapunktisk sammenføring av de viktigste tematiske elementene i et krevende stretto.
Sats III, Cadenza e Variazioni, innledes med en dempet cello cadenza. Denne soloen er i virkeligheten en utforskning av førstesatsens hovedtema, med interpolasjoner av det nye materialet fra andresatsen. En kjølig og dyster transformasjon av førstesatsens akkordmotiv følger, mens celloen fortsetter sine motiviske bearbeidelser i stadig lysere leie. Denne seksjonens alvor avløses imidlertid av det som utgjør hovedtyngden i satsen, nemlig en grotesk «valse noir». Gjennom denne valsen varieres alt materiale fra de foregående satsene, og tanken har vært å presentere en dunkel og tvetydig gjennomføring av sonaten så langt. Ofte blir motivene gitt uventede karakteristika: førstesatsens lukkede akkordmotiv er blitt til en fanfare, mens et syngende tema fra andresatsen er blitt en nesten cabaret-aktig valsemelodi, etc. Satsen toner ut i et mørkt coda.
Sats IV, Scherzo II, er marerittversjonen av andresatsen. Jeg har med denne satsen forsøkt å skrive simpelthen den mest forrykende virtuose musikken jeg kunne forestille meg. Satsen er frenetisk, aggressiv og fri for hvileskjær. Jeg tror at mer enn noe annet jeg har skrevet, er denne musikken en kanalisering av de erfaringer jeg gjorde meg som lett hyperaktiv rocke-gitarist i tenårene. Satsen er sonatens absolutte energimessige høydepunkt, og er nærmest å regne som et eksempel på musikantisk ekstremsport. Midtdelens fuge er forøvrig en liten hommage til pianist Kwetzinskys mangeårige fascinasjon for kontrapunktikk.
Sats V, Epilogue, er bevisst skrevet en stund efter de andre satsene. Jeg følte jeg hadde latt både utøvere og materiale gjennomgå alle de prøvelser som forsvarlig var, og ønsket å konkludere verket med et skjørt og forsiktig sorti. Satsen består av en rekke musikalske erindringer, og innledes således med en reprise på førstesatsens hovedtema, denne gang presentert nakent, enkelt og direkte. Melodikk fra andresatsen preger resten av stykket, samt et flageolett-motiv for cello. Dette siste er et forsøk på å antyde at satsens tonale sentrum, E, ikke har samme fysiske forankring i celloens strenger som de andre satsene har, men nærmest blir vektløst, svevende. Sonaten ender med en siste ytring av førstesatsens akkordmotiv -som en avskjed-, og slik finner verket hvile.
